Historien - langversjon

Når vi startet slakkline.no var det ingen som hadde hørt om slakkline verken i Norge eller ellers i Europa. Blant klatrere var det noen få som hadde kommet over det når de bodde i Camp 4, klatrernes egen leir i Yosemite, USA. Etter å ha tilbrakt hele vinteren 2001 i Chamonix dro Christian Schou og Eiliv Ruud videre til Yosemite’s massive granittvegger for å klatre. Dagene ble brukt i de enorme fjellveggene og kveldene gikk med på å spille gitar, gå på slakkline og hygge oss rundt bålet i Camp 4. Livsstilen ga mersmak og mer tid gikk med på å reise verden rundt for å klatre, surfe, stå på ski og dra på ekspedisjoner til høye fjell. Vinterne ble tilbrakt i Chamonix og sommerene enten på Stryn eller i Himalaya. Den første store ekspedisjonen gikk til Pik Kommunizma, 7495moh i Himalaya. Det var året 2003, da begynte vi også å spenne opp høye liner, blant annet over bresprekker i Chamonix. Bildene til kompis og skifotograf Fredrik Schenholm gikk verden over. Fredrik gliste og vi hygga oss. Slakkline var sosialt inkluderende og gav trening for både kropp og sjel. Man trenger ikke å investere verken mye tid eller mye penger. Ikke ble verden noe dårligere sted å bo heller. Snarere tvert om. Det var hyggelig.

Året 2004 bestod livet av en målsetning om å klatre, stå på ski og surfe mest mulig. Så kom ideen om å selge slakkline-sett og bruke alle penga på å reise verden rundt og leke. Hygge, glede og god trening er noe man kan stå inne for. Doff mente det var en god ide, Pekka mekka Budha-logoen, og Markus skrudde sammen en nettside. Nøyaktig 3 uker senere var det første salget et faktum. Pekka fikk være med på en liten eksotisk ekspedisjon til Iran, og Markus fikk masse godt brygg på Den Gode Cafe som ble vunnet ved å spille backgammon mot eieren. Så de var fornøyde.

Produktene? Det var klatreutstyr, det eneste og egentlig beste som fantes på markedet da. Med Christians feriepenger og tilhengeren til faren gikk turen ned til Ole hos Atello i Hokksund. Han drev med import av klatreutstyr, synes ideen var god og var snill med prisene. Vi stappa alt inni en stegjernspose fra Salewa, kalte det slakklinesett og solgte på nettsiden og i noen utvalgte butikker. Litt seinere på sommeren var alle klatrebutikkene tomme for 26mm webbing, siden vi hadde tømt lagrene hos alle leverandørene. Salget hadde tatt av. Klatrewebbing funka brukbart, og røyk bare sjelden. Kundene kjøpte over en lav sko og vi surfa, klatra og sto på ski. Innimellom sendte vi ut pakker. Vi hadde ikke penger til å kjøpe sånne fine konvolutter, så løsningen var å putte slakkline-settene i poser vi hadde havra på SHU i Bogstadveien, for deretter å surre tape rundt. Sånn omtrent midt på sommeren i 2005 så bestemte en kar ved navn Anders Døhl seg for å kjøpe en slakkline i nettbutikken. Vi hadde blitt kjent med han på Stryn tidligere det året. Anders visste at vi var en gjeng med ustreite karer, men synes det var en god sak å støtte hyggen. Vi hadde på dette tidspunktet gått tom for poser fra SHU og hadde derfor bare surra masse teip rundt den oransje slakkline-posen. Anders gliste og vi hygga oss sammen den høsten.

Måten vi løste problemet med å stramme linene på, var å bruke et 6mm klatretau og lage et enkelt taljesystem mellom to karabinere. Finn Knudsen (Blomsterfinn) lagde en bruksanvisning og Kristoffer Kleven (Doff) stilte opp som modell. Doff dro av t-skjorta, gliste og spente alle musklene sine mens han viste hvordan man skulle rigge sakene. Finn tegna og tok bilder, og vips: en bruksanvisning. Men teknikken fungerte bare sånn passe, særlig fordi klatrewebbing er så elastisk. Folk begynte derfor å kjøpe lastejekker på Clas Ohlson, men etter at det ble rapportert om flere beinbrudd og alvorlige hendelser, så ble det slutt på det. Opplevelsen med å få en tung metalljekk i foten i 100 km/t bør man spare seg for. Omtrent samtidig utviklet vi en ny teknikk, hvor man anvender lina istedet, og lager et genialt taljesystem som låser seg selv, og er enkelt å demontere. Det funket så bra at det ikke trengs noe eksternt strammesystem når man skal spenne opp liner opptil 20 meter. Folk slapp da skader, samt å betale overvekt på flyet fordi man hadde vært på Biltema og kjøpt en hissig jekk.

Året 2005 ble et spesielt år. Det var året da slakkline.no og Bigtrix.com morphet. Dvs en slags fusjon, men det var ikke en sånn type fusjon man leser om i Dagens Næringsliv. Det var en slags fusjon av hygge, kreativitet og sigøyneraktivitet. Etter at Christian kom tilbake fra 3-måneders ekspedisjonen til Gasherbrum II, 8035moh i Pakistan, var målsetningen klar: Hygge seg mest mulig og jobbe minst mulig. Resultatet av fusjonen ble at vi nå er igang med vår femte Kong Vinter skifilm-produksjon. Christian, som jo hadde skaffet spenn til alle mulige rare prosjekter i Himalaya, ble satt til å skaffe skilling til filmen. Bror, som jo gikk på Westerdals (æ kan være kreativ) reklamekole ble regissør, Finn Flaskehals lagde grafikk og Hippo filmet. Torkel og Asbjørn fra Bigtrix stod for innspilling og kjørte knallhardt på ski. P2 saumfarte Nrk Urørt etter morgendagens musikk. Ørt lagde mat og Even fiksa damer. Slakkline-kåken, bedre kjent som "House of Pain", fungerte som kontor og to slitne blå sofaer huset det som fantes av ski og klatreboms på gjennomreise i Oslo. Vi hadde montert klatretak i hele stua og landets hardeste klatrere kom på fest med six-pack og slang crash-paden på gølvet. Den hardeste ruta het ”Kongens fortjenestemedalje i granitt” og ble gått av SPN Samuelsen. Port-a-ledgen utenfor vinduet fungerte som veranda der vi spilte gitar og så på livet i gata. Fasaden ble dekorert med bønneflagg. En gang i blant våkna folk utpå Port-a-ledgen etter en god fest. På loftet, bedre kjent som "Fight Club" hang vi opp bilder av Bruce Lee og monterte bokse-sekk og Wooden-dummy. Lars (bror) hadde vært i Shaolin-tempelet i Kina og var mildt sagt inspirert. Vi inviterte til Fight-club fester hvor folk fikk på seg hansker, tannbeskytter og hjelm. Noen kom med blåveis, andre gikk med blåveis, men folk hadde det gøy og fikk tøffa seg for jentene. De som ikke hadde det så gøy var de folka som gikk på gata når vi kasta vannballonger ut av vinduet. Vi ble sponsa av Hockeypulver og arrangerte NM i kronespill, garasjesalg (der alle ville selge og ingen kjøpte noe), Fred Syversens bursdag, og også julebordet til Slakkline og Bigtrix. Denne hendelsen ble filmet og lagt ved som bonusmateriale på Kong Vinter 3. Vi skaffet et juletre, stappet det ned i en ekspedisjonstønne og pyntet med klatretau, kiler, camalots, isskruer, espressslynger og en Champagne-flaske som julestjerne. Vi lagde også våre egne Longboard og Fernetboard, og tagget, lagde sjablonger og malte alt vi hadde oransje. Firmabilen (en scooter vi kjøpte for 500 kroner) ble malt oransje av meg og Hippo og tok oss dit vi skulle, iført en Sweet hjelm på hodet.

Moren til Christian begynte å hekle luer som vi ga til venner og etterhvert begynte å selge på nettsiden. På Hippo sin lue stod det: Få mat. På Magnus Tveito sin lue stod det etter hvert skalkline istedet for slakkline. Mange salgene ble det jo ikke, for hun likte også å drikke vin, lese en god bok og å hygge seg i sola på verandaen. Men noen heldige fikk seg en lue eller et pannebånd etter noen måneders venting. Hun bruke godt over en dag på hvert plagg, så hun gjorde det åpenbart ikke for penga sin del. Hun var nok litt stolt av at vi var i ferd med å gi nordmenn en ny meningsfull lek som aktiviserte dem utendørs. Så hun fikk en flaske vin per plagg hun lagde, og en del smøreturer til hytta hvor Christian og Tiril lagde mat, tok oppvasken og sørget for at hun hygget seg.

Slakkline-salget tok av så vi skjønte at her må vi begynne med litt produktutvikling. Klatreutstyr er veldig elastisk og følgelig veldig vanskelig å stramme. Så vi begynte å lage våre egne liner. Det var det første store skrittet! Vi trodde vi skulle ha alt klart våren 2006, men gjorde noen erfaringer med produktutvikling og produksjon. Varene kom i november 2006. Kundene våre hadde ventet i månedsvis men digga våre oransje liner med perfekt elastikk og logo påtrykt. Det gjorde rigging til en lek, og samtidig ble aktiviteten mye tryggere siden man kunne risikere å bli kasta i øst og vest når man traska på en elastisk klatrewebbbing. De nye linene gjorde at folk kunne spenne opp lengre liner. Folk var så ivrige at de ville gå på enda lengre liner og pånytt var det en utfordring å stramme. Så vi utviklet en talje med låsefunksjon for nettopp dette bruket. Høsten 2006 kunne kundene våre plutselig spenne opp 35 meter lange liner for å imponere naboen. Vi er nå i ferd med å utvikle flere typer strammemekanismer. Vi har nemmelig ikke tenkt å gi oss med produktutvikling med det første. Vi tilbyr det beste på markedet, og det skal vi fortsette å gjøre.

Folk klagde på at knutene var vanskelige å få opp. Særlig når de brukte klatrewebbing. Det kan vi skjønne. Når man putter 0,1 tonn mannfolk (Hippo) på en 20 meter lang line, så blir knutene kjipe å få opp. Folk brukte hammer og tang og av og til søppelkassa. Så vi gikk i tenkteboksen, kjøpte en superhissig symaskin og begynte å sy en løkke i den ene enden av lina. Vips, en knute borte. Så den andre knuten, den man bruker for å feste skrukarabineren som skal utgjøre strammesystemet. Hva med den? Den var den verste, for den måtte jo åpnes for hver gang etter bruk. Vi fikk en ide, kjøpte kjetting, klippet dem opp og solgte enkeltvis. Kjettingringen funka nemlig som en slags linelås, men bare sånn passe. Kundene smilte av at vi solgte en kjettingbit til over hundrelappen, men var fornøyde allikevel. Så vi fikk designet vår egen, og fikk igang produksjon på dette også. Deilige små lette aluminium linelåser i forskjellige farger, med perfekt form og funksjonalitet. Når vi plutselig hadde slik en hissig symaskin som kunne sy i webbing, så begynte vi også å lage våre egne slynger tilpasset slakklinebruk. Meget solide, med sydd slynge i begge ender slik at man får maksimal utnyttelse av lengde i forhold til vekt. Det begynte å bli god stemning!

Karabinerne ble et eget kapittel, og de første karabinerne vi lanserte i 2006; tja, de funka jo, men de var ikke veldig estetiske. Våren 2007 ble skifotograf Hans Petter Hval morphet inn i pyramiden. Han banna og sorterte, vi byttet leverandør, jobbet og jobbet, og resultatet ble nydelige og svært solide karabinere med perfekt funksjonalitet. Det er verdt å merke seg at de kun er CE-godkjent for slakkline, så selv om de er sterkere enn vanlige klatrekarabinere, så har vi altså ikke valgt å gå løs på den papirmølla (mye papirarbeid og mye utgifter) for å få godkjent dem for klatring. Ihvertfall ikke enda... men en vakker dag så mekker vi kanskje noen deilige klatrekarabinere også. Hans Petter ble også flåte-sjef i slakkline.no. Store deler av arbeidstiden sommeren 07 gikk med på å fly (samt å lete etter fly som var tapt i strid). De små radiostyrte flyene fikk navn og ble tagget og modifisert på forskjellige måter. Navnet på Hans Petters fly ble som vanlig sensurert. Slakkline.no´s flåte består nå av 7 fly og ett helikopter. 5 fly og et helikopter er stasjonert i Sogndal og 2 fly er på oppdrag rundt omkring i verden. Etter at vi flytta kontoret til Sogndal er det Bernard Svidal, (Bjærnard) som har tatt over som flåtesjef mens HP tar seg av flyene stasjonert i Oslo.

2007 ble også året da vi lanserte produktet Hyggepiece. Akkurat som med slakkline-sett så fikk vi leve i vår lille lykkelige boble noen år før også dette ble kopiert. Vi trodde jo ikke at noen med sunt bondevett ville kopiere noe slikt, men der tok vi ganske så feil. Sånn funker vel verden, vi tar det med knusende ro og gir løfter om at vi skal ha den beste kvaliteten og de feteste hyggepiecene. I 2009 lanserte vi kidspiece og det særegne konseptet med twopiece og splitpiece, og det har blitt like godt motatt som pølse i vaffel på Moss Stadion. (godt med andre ord). i 2010 kommer det modeller som garantert vil få deg til å tviholde på brillan, men vi velger å ikke snakke i detaljer før produktet er på markedet...

2007 ble året da en haug med andre folk også begynte å selge slakkline-utstyr. Når vi startet slakkline.no i 2004 var vi de første i Europa. Klareprodusentene har også kasta seg på bølgen. Men vi ligger et par hestehoder foran og det har vi tenkt til å fortsette med. Litt kult det egenlig. At en sånn knøttliten norsk bedrift lager bedre utstyr enn klatreprodusenter som har holdt på med slikt i mange generasjoner. Men det forplikter jo også. Vi jobber knallhardt med produktutvikling og våren 2008 vil vi lansere flere nye strammesystemer som vil rive skinnet av pølsa. Produktspekteret vil også være vesentlig større. Uansett hva du trenger for å hygge deg på lina så skal du finne det hos oss, og vi skal tilby det aller beste.

Men man skal jo ikke glemme hyggen. Kombinasjonen av å være skiboms og grunder kan man jo si mye om, men Ole Brum sier det vel best: Når man er sulten, går man på besøk. Man læres seg noen triks.... gratis hotelfrokost, unngå overvekt etc etc.... Men vi har jaggu hatt det mye gøy også. Høsten 2005 dro vi til der det hele begynte, The Lost Arrow spire i Yosemite. Det reiv skinnet av pølsa, og Eiliv Ruud kom seg over. Verdensrekorden ble jo satt her. 800 meter høyt. Vi hadde også våre egne prosjekter, du kan se dem i galleriet på nettsiden. I august 2006 satte vi opp en line på Kjerag, 1000 meter over Lysefjorden. Ekspedisjoner og eventyr har ført oss mange rare steder, som Tajikistan, Kirgistan, Pakistan, Iran og Marokko for å nevne noe. I februar 2007 dro vi til den Indiske delen av Kashmir for å spille inn Kong Vinter skifilmene. Det var litt av en opplevelse. Du kan se det i skifilmen Kong Vinter 4, som du finner i nettbutikken vår. Innimellom har vi også fått på litt surf i rundt omkring. Hurtigruta var snille nok til å sponse oss med gratis reise og mat flere måneder den samme vinteren, så da fikk vi hygga oss maksimalt med heliskiing, surfing, tre retters middager og god vin. Sommere har enten blitt tilbrakt i Himalaya eller på Stryn med grilling, gitar, ski og klatring, hygge, gode venner, line og sandvolleyball. Den dagen når Øystein kjørte i fossen på frikjøringskonkuransen, Grøgaard kjørte knattecrossen inn i lina og Crispi-Geir tente på seg sjæl, den glemmer vi seint. Fra den dagen ble det vanlig å varsle luftambulansen hver gang vi dro igang en fest. Slakkline.no ble jo startet fordi vi egentlig ønsket å leke mest mulig og jobbe minst mulig. Vi har nesten klart det. Men det er jo så morsomt å jobbe med dette at man i korte øyeblikk kan bli lurt til å tro at det er enda mer gøy enn å surfe og klatre. Bare korte øyeblikk... Men når vi trasker rundt i Frognerparken og ser noen hygger seg på lina, så varmer det litt ekstra. At folk hygger seg. Og at vi kanskje har litt av æren for det. Å få folk til å hygge seg på lina, det kan vi stå inne for.

Så nå har vi laget liner med Brasil og Reggae-design for å inspirere folk til å ta en pause fra jobben, bli boms og reise land og strand rundt for å hygge seg. Dra til Cabarete eller Bali med surfebrettet, til Yosemite eller Marokko med klatreskoa, eller til Chamonix eller Kashmir (tenk deg om to ganger) for å stå på ski. Det er livet det.

slakkline.no 
- frihet uten ansvar siden 2004